Nå snakker vi – næringen kan ikke betale to ganger

Nå snakker vi …!

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en ny sak om hvem som faktisk bestemmer om det skal innføres turistskatt. For det er ikke sånn at Norge plutselig har fått tre prosent turistskatt over hele landet, selv om mange internasjonale oversikter kan få det til å se sånn ut.

Det er kommunepolitikerne som skal bestemme om kommunen skal innføre avgiften. Derfor mener jeg fortsatt at reiselivsnæringen må begynne å sette press på lokalpolitikerne fram mot kommunevalget i 2027.

Men så kom denne saken i Dagens Næringsliv. (31/8-2026)

Strawberry-hotellene i Tromsø har sagt opp medlemskapet i Visit Tromsø. Scandic og Thon varsler også at de vurderer å kutte sine bidrag til destinasjonsselskapene i kommuner som innfører turistskatt.

Nå snakker vi …!

Næringen kan ikke betale to ganger

Kommunene kan ikke forvente at hotellene og resten av overnattingsnæringen først skal kreve inn turistskatt fra gjestene, og samtidig fortsette å betale like mye til destinasjonsselskapene som før.

Da betaler næringen i praksis to ganger.

Turistskatten gjør overnattingen dyrere for gjesten og gir bedriftene mer administrasjon. Så skal de altså på toppen av dette fortsette å betale den samme medlemsavgiften eller det samme markedsbidraget til destinasjonsselskapet.

Samtidig er det ikke vanskelig å tenke seg hva som kan skje når pengene fra turistskatten begynner å komme inn. Kommunen ser en ny inntekt og reduserer sitt eget bidrag til destinasjonsselskapet.

Resultatet blir at kommunen betaler mindre, gjesten betaler mer og hotellene skal fortsette å betale akkurat som før.

Mens destinasjonsselskapet fortsetter omtrent som før.

Nei, det går selvfølgelig ikke.

Hele finansieringen må opp på bordet

Destinasjonsselskapene får allerede penger fra flere steder. Kommunene bidrar, reiselivsbedriftene betaler medlemsavgifter og markedsbidrag, og i tillegg kommer ulike prosjektmidler og offentlige tilskudd.

Nå kan turistskatten bli enda en pengestrøm.

Jeg syns derfor hotellkjedenes reaksjon er både forståelig og nødvendig. Hvis det kommer inn nye penger gjennom turistskatten, må hele finansieringen av destinasjonsselskapene opp på bordet igjen.

Det kan ikke bare bli enda et lag med finansiering oppå alt som finnes fra før.

Kommunene må fortelle hva de fortsatt skal betale for. Destinasjonsselskapene må være tydelige på hvilke oppgaver de skal løse. Og næringen må få vite hva den forventes å finansiere framover.

Hvis penger fra turistskatten skal gå til destinasjonsselskapet, må det også være helt naturlig å spørre hva hotellene, hytteutleierne og resten av næringen da skal slutte å betale for.

Det spørsmålet kan ikke komme etter at avgiften er innført og pengene allerede er fordelt. Det må besvares før.

Ikke en redningspakke for dagens modell

Jeg ønsker heller ikke å forsvare destinasjonsselskapene sånn som mange av dem fungerer i dag.

På mange reisemål er det blitt en blanding av kommunale oppgaver, markedsføring, medlemsservice, prosjektarbeid og kommersiell virksomhet. Det er vanskelig å forstå hvor det ene slutter og det andre begynner – og ofte også vanskelig for bedriftene og kommunene å se hva de faktisk får igjen for pengene.

Turistskatten må derfor ikke bli en slags redningspakke for dagens modell.

Det kan ikke være så enkelt som at det kommer en ny avgift, destinasjonsselskapene får mer penger og alle andre fortsetter å betale som før.

Først må vi diskutere hva et destinasjonsselskap egentlig skal være, hvilke oppgaver det skal ha og hvem som skal betale for dem.

Det er den diskusjonen hotellkjedene nå har sparket i gang.

Og det var faktisk på tide.

For hvis gjestene skal betale mer gjennom turistskatten, kan ikke kommunen forvente at næringen fortsetter å betale det samme i tillegg.

Så ja:

Nå snakker vi …!

Men dette stopper selvfølgelig ikke her.

For samtidig som kommunene får mulighet til å innføre turistskatt, diskuteres det også å øke momsen på overnatting. Det kan bli en langt større belastning for næringen, og den saken må vi ta for seg.

Og når hotellkjedene nå begynner å kutte bidragene til destinasjonsselskapene, må vi selvsagt også diskutere hele destinasjonsmodellen.

Hva skal destinasjonsselskapene egentlig gjøre framover, hvem skal betale for dem – og hva genererer de faktisk for næringen?

Jeg kommer tilbake til begge deler.