Gå til hovedinnhold

Hvorfor sendes turister ut på farlige vinterveier i (Nord-) Norge?

Hver vinter, i økende grad – blant annet fra Tromsø – kommer meldingene: turister som ikke behersker vinterføre. Biler står fast, mange havner i grøfta, og situasjoner oppstår som er direkte farlige. Forklaringen reduseres ofte til at turistene ikke kan kjøre. Det er en for enkel forklaring – og den plasserer ansvaret feil.

Turister setter seg ikke bak rattet fordi de ønsker det. De gjør det fordi Norge som reisemål i praksis har overlatt transporten mellom ankomst og opplevelse til gjesten selv. Paradokset er at leiebil kan bookes enkelt på forhånd, mens forhåndsbookbar transfer nesten ikke finnes. Når det ikke finnes reelle alternativer, blir bilen en nødvendighet – også midtvinters, på glatte veier.

I store deler av verden er dette løst før reisen starter. Transporten videre er kjøpt, betalt og bekreftet. Når du lander, står det noen der med et skilt og navnet ditt på. I Norge forventer vi i stedet at gjesten forstår lokale systemer, vurderer vinterføre og tar ansvar for en logistikk de ikke kjenner.

Samtidig vet vi hvor veksten i reiselivet ligger: hos den individuelle turisten som vil pakke reisen selv, og hos utenlandske reisebyråer som selger Nord-Norge som produkt. For dem er det en forutsetning at fly, overnatting, transport og opplevelser kan kombineres før avreise. Leiebil er enkelt. Transfer er det ikke.

Jeg har jobbet med dynamic packaging i over 25 år. Å gjøre hele reisen kjøpbar på forhånd er verken nytt eller komplisert. Likevel har Norge ikke bygget denne helheten. Vi har ikke gjort transfer til et tilgjengelig produkt, og vi har ikke gjort offentlig transport enkel å kjøpe fra utlandet.

Selvsagt finnes det strenge regler for persontransport i Norge, og det skal det også gjøre. Men regelverket må utvikles i takt med distribusjonen. Når det i praksis er enklere å forhåndsbooke leiebil enn trygg transport med sjåfør, har vi et strukturelt problem.

Skal bærekraft tas på alvor, må det også gjenspeiles i pris. For grønn transfer – elektriske biler, minibusser og busser – burde det finnes egne rammebetingelser. Når trygg og utslippsfri transport er dyrere eller mer komplisert enn leiebil, styrer vi gjestene i feil retning.

Her har Innovasjon Norge et særlig ansvar. Det holder ikke å markedsføre Norge internasjonalt hvis vi samtidig mangler trygg, kjøpbar og sammenhengende transport på bakken. Etterspørsel uten fungerende distribusjon er uansvarlig.

Jeg bidrar gjerne med erfaring og løsninger i dette arbeidet. For dette handler ikke om å peke på feil – men om å tette en av de viktigste «missing links» i norsk reiseliv, før flere havner i grøfta.

( https://www.nordnorskdebatt.no/hvorfor-sendes-turister-ut-pa-farlige-vinterveier/o/5-124-403991 )

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hei, alle dere som lever av reiselivet i Trysil: Still egen liste ved neste års kommunevalg

 Jeg tror faktisk dere kan få flertall. Når norsk eksport får 2,5 prosentpoeng høyere toll i USA enn konkurrentene fra EU, sender regjeringen en delegasjon til Washington. Men når norske reiselivsbedrifter skal gjøres tre prosent dyrere , kalles det «besøksbidrag». Næringsministeren motarbeider norsk reiseliv. Nå følger lokale politikere i Trysil etter. Trysil har bygd opp en internasjonal eksportnæring. Hele 84 prosent av de kommersielle gjestedøgnene er utenlandske . Reiselivet skaper milliarder i omsetning og holder liv i hoteller, restauranter, butikker, transportselskaper, håndverkere og aktivitetstilbud. Likevel vil politikerne sende enda en regning til nettopp denne næringen. Det er nesten imponerende. Når kommunens viktigste næring trenger konkurransekraft, svarer politikerne med avgift. Når bedriftene ber om å bli hørt, svarer politikerne med høring. Det holder ikke lenger å skrive protester og sitte pent i møter. Hei, alle dere som jobber i hotellene, restaurantene, buti...

Slutt å behandle reiselivsnæringen som en annenrangs næring!

Norsk politikk har en rangstige for næringer Olje og gass på topp. Deretter industri, fiskeri og landbruk. Et godt stykke lenger ned kommer vi – reiselivsnæringen. Aller tydeligst ser du det i hvem regjeringen setter seg på flyet for. Da amerikanerne la ny toll på norske varer, fløy en norsk delegasjon til Washington kort tid etter. Helt riktig gjort. Når noen gjør norsk eksport dyrere, skal en regjering agere og jobbe for å forbedre vilkårene for eksport. Men reiselivseksporten gjør regjeringen og politikerne dyrere på egen hånd. Næringsministeren jobber mot oss, ikke for oss, og viser en total mangel på kompetanse om reiselivsnæringen. Vi får avgift oppå avgift – og et skatteutvalg som vil ha enda mer. Vi kan ikke flagges ut eller automatiseres bort. Vi skaper arbeidsplasser der alternativet heter fraflytting. Og vi vokser allerede – til tross for at vi motarbeides av dem som burde støttet oss. Vi ber om å bli behandlet som den viktige næringen vi er og vi er en eksportnæring...

Norwegian + Ving= Sant!

Da jeg skrev om SAS Holidays i januar, stilte jeg et enkelt spørsmål: https://turistsjefen.blogspot.com/2026/01/nar-sas-holidays-lanseres-hvem-tjener.html Hvorfor velger nordiske flyselskaper å outsource pakkereisene sine til TripX når europeiske konkurrenter bygger denne virksomheten selv? Nå kom svaret! Norwegian kjøper Nordic Leisure Travel Group – eieren av Ving, Spies, Tjäreborg, Sunclass Airlines og en omfattende hotellportefølje – for nær åtte milliarder svenske kroner. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en erkjennelse av én ting: De beste marginene i reiselivet ligger ikke i flysetet. De ligger i kontrollen over hele kundereisen. Flyselskapenes evige problem Flybransjen har alltid hatt et grunnleggende problem. Kostnadene er høye. Konkurransen er brutal. Produktet er i stor grad likt. Og kundene sammenligner pris med ett tastetrykk. Resultatet er at marginene ofte presses ned mot et minimum. Selv små endringer i drivstoffpriser, valuta eller etterspørsel kan påvirke ...